Kapittel 2 - Årets lengste dag

Gran- og furutrærne rundt gårdsplassen var enorme. Men ett tre har ruvet over henne i uminnelige tider. Det var det store grantreet som stod midt i tunet. Da de bygde dette komplekset, ønsket noen av dem å rive ned det store grantreet. Men så satte de den under beskyttelse uten videre – og slik ble den og de bygde en benk rundt den.

Stedet her ute ved grantreet var koselig. Mange mennesker satte seg bare ned her i pausene. Eller de lærte. Eller lærerne forberedte neste leksjon. På ettermiddagene var det mange som bare hvilte litt her. Og om kveldene var det ofte fester, grilling og andre fester, nå som sommeren endelig var her.

I de tidlige morgentimene denne fantastiske dagen var det allerede skikkelig varmt her, men det var tydeligvis fortsatt for tidlig å se noen ved det store grantreet midt i skolegården. Og til og med for en internatskole, hvor man trodde at mange stod opp tidlig, like før halv syv var rett og slett for tidlig.

Vinden, selv om den bare var mild, fikk det høye grantreet til å svaie umerkelig. Du kunne se det ved å se helt øverst.

I de tidlige morgentimene denne dagen var det selvsagt også tilsvarende stille på hele gården for tiden. Og stille. Så stille at til og med ulvens hyl eller hjortens brøl kunne høres herfra.

Men så ble stillheten plutselig brutt. En jente som syklet skjøt plutselig ut bak en busk i en forrykende fart og syklet deretter inn midt på gården. Der snudde hun noen målløse sirkler.

Sykkelplassene lå i nærheten av en trapp som førte til tennisbanene. Utallige sykler sto parkert der. Jenta reduserte nå farten. Hun ruslet bort og lette etter et ledig hjørne til sykkelen, til slutt fant hun en, og så gikk jenta av.

Hun styrte dyktig sykkelen hans inn i den angitte holderen. Like dyktig monterte hun sykkellåsen på den og låste deretter sykkelen.

Så snart jenta var ferdig med det, pustet hun dypt ut. Hun må ha kjørt fort. Eller i veldig lang tid kunne du egentlig ikke si det fra henne. Uansett virket hun ganske irritert. Hun sto stille og så på himmelen. Øynene hennes var store. Og håret hennes var lysebrunt, rett under skuldrene, og frekt klippet. To kule flettede pigtails hang i to røde tråder bak ørene. Det vil si at en av de to trådene et øyeblikk dekket jentas ansikt. Hun dyttet hårstrået forsiktig ut av ansiktet.

Jenta tenkte tydeligvis på noe spesielt. Uansett, hun ristet på hodet, så gikk hun inn i det store trehuset som grenset til den store gården.

Lantyan - den mest mystiske av alle internatskoler. De som kom hit kunne regne seg veldig stolte. Nesten alle barn fra Amerika skulle ønske de kunne tilbringe et år her. Med så lang venteliste er selvfølgelig kravet for å komme inn her veldig høyt. Du må gjennom vanskelige tester. Du må være interessert i naturfag – for Lantyan er en veldig naturfagsorientert skole med hovedfag i fysikk, matematikk, amerikansk historie og slike ting. Man skulle tro dette ville skremme bort barna, men faktum var at flere og flere barn ønsket å gå til Lantyan. Til og med barnehagebarn ønsket julenissen en natt i Lantyan.

Det var ikke bare vitenskapen som trakk barna hit. Det sies at Lantyan skjuler en stor hemmelighet. Og det er nettopp det som trekker barna hit. Derfor ønsket så mange å komme hit. Men svært få klarte faktisk å bestå de tøffe opptaksprøvene. Og på en eller annen måte skulle det også være bra at ikke alle fikk vite Lantyans hemmelighet.

Tenåringen med det mørkeblonde håret løp nå til en stor inngang som var midt i det enorme bygningskomplekset. De to store glassdørene