Kapittel 1

1784

— Men hva skal jeg da gjøre?

Det var en klagende undertone i stemmen hennes. Den var full av sinne.

Jarlen av Wynchingham snudde seg mot henne.

— Du kan dra til helvete, sa han med en røst som skar gjennom luften som et piskesmell. — og på veien kan du finne deg en annen korkskalle til å betale regningene dine.

Han forlot rommet med verdighet, ventet ute i hallen til tjeneren hadde åpnet ytterdøren og skred over fortauet til karéten som ventet utenfor.

Han satte seg i det polstrede setet og lente seg tilbake.

— Hvorhen, min herre?

Et øyeblikk fortonte det seg som om han ikke hadde hørt lakeiens spørsmål. Han hadde dype rynker mellom øynene og et stramt drag om munnen.

— Hvorhen, min herre? Lakeien gjentok spørsmålet nervøst.

— Hjem.

Det lød som et pistolskudd.

Lakeien hoppet opp på setet ved siden av kusken.

— Hjem, hvisket han. — Hans nåde er i uvanlig dårlig humør.

Vognen var allerede kommet i bevegelse. Kusken snudde seg mot lakeien og blunket til ham.

— Det ante meg at forbindelsen ville bli kortvarig, sa han. — Hun har allerede kostet ham meget.

— For ham utgjør penger intet problem, svarte lakeien lakonisk.

Bak i vognen tok lord Wynchingham seg for pannen. Han lot hånden dekke over øynene som om de verket. Han følte seg virkelig syk. Konjakken han hadde drukket kvelden før, det kraftige måltidet — og fremfor alt den anspente stemningen mellom dem. Det var umulig for ham å sove da han endelig kom i seng. Da han endelig falt noenlunde til ro, hadde han stått opp og beordret vognen kjørt frem for å kunne besøke elskerinnen.

Han visste ikke riktig hvorfor han ville søke trøst hos henne for problemene sine. Egentlig kunne han ikke godt tenke seg noen annen. Kanskje trodde han at hun virkelig mente alvor når hun til stadighet bedyret hvor dypt hun elsket ham?

Han skulle imidlertid snart miste illusjonene sine i så henseende. Han hadde knapt fortalt henne om spillegjelden han hadde pådratt seg aftenen i forveien, før Cleo de Castile — hvis rette navn egentlig var Maisie Smith — presenterte ham for regninger som hun hevdet det var hans sak å betale. Han ville ikke brydd seg særlig om det dersom han ikke hadde vært sikker på at han hadde betalt de selvsamme regningene noen uker tidligere — eller i alle fall gitt Cleo midler til å betale dem.

Det som begynte med en bønn om sympati og forståelse fra hennes side sluttet i en voldsom krangel. Cleo de Castile kom med ublue krav til ham. Lord Wynchingham besluttet seg til å bli kvitt henne for godt.

Der han nå satt — tilbakelenet i vognen med øynene lukket — undret han seg over hvordan han kunne blitt så dum og forblindet. Hvorfor han hadde ødet så mange penger på denne tarvelige kvinnen. Cleo hadde vært i skuddet — to av hans beste venner hadde måttet vike for ham i kampen om hennes gunst. Han hadde reist av gårde med henne rett for nesen på en av de rikeste og mektigste menn i adelsstanden. Forholdet fikk dermed et særlig anstrøk av velsmak og pikanteri.

Nå betraktet han henne som det hun